Preken "Nåden i en stengt dør"


Prost i Hadeland og Land prosti, Christofer Solbakken, holdt preken i Lunner kirke søndag 21.11. Hele preken kan leses her.

Flere prekener fra prost Christofer Solbakken kan lese her: perpetuum | Prostepreik fra Hadeland og Land (wordpress.com).

Preken siste søndag i kirkeåret, 21. november 2021, Lunner kirke.

Mt 25, 1-13

 

Kan vi finne nåde i en stengt dør?

Det var en stengt dør de møtte, de fem brudepikene vi hørte om. 

De som ikke hadde tatt med seg ekstra lampeolje. 

De som var opptatt med noe annet i det avgjørende øyeblikk. 

De fant ingen nåde. Er det nåde for oss?

Jeg må innrømmer at jeg synes dette er en litt underlig tekst. I Matteusevangeliet fremstilles det som en lignelse om himmelriket som Jesus forteller. 

Men jeg er neimen ikke sikker. Kan Jesus ha sagt dette? Finnes det et evangelium – et godt budskap – i denne fortellingen?

Ti brudepiker skulle komme brudgommen i møte med brennende oljelamper. Halvparten av dem tok med ekstra olje. Da det trakk ut før brudgommen kom, viste det seg at ekstra olje var nødvendig for å holde lys i lampene. Men de som hadde ekstra, ville ikke dele. Og mens halvparten var av sted for å skaffe mer olje, gikk brudgommen og de fem brudepikene som kalles «kloke», de med ekstra olje, inn til festen. Døren ble låst bak dem, og de fem andre, de som kalles «uforstandige», de uten ekstra olje, slapp altså ikke inn. 

Jeg synes det er mye som skurrer i denne fortellingen. Hvorfor kom brudgommen så sent? Hvorfor tok noen med seg ekstra lampeolje? Hvorfor kunne de ikke dele med hverandre? Og hvorfor ble døren lukket og låst? Og handler det egentlig om klokskap og uforstand? Eller handler det vel så mye om flaks?

På tross av mye usympatisk skurr, er det også gjenkjennelse av mye i denne teksten. For hvor ofte har jeg ikke vært der selv, at jeg må utbryte høyt:

-Dette skulle jeg ha tenkt på før!

 

-Det skulle vi ha gjort! 

For eksempel det å ikke å ha lagt om til vinterhjul før første snøfall.

Ikke å ha ladet telefonen før jeg går hjemmefra. 

Ikke å ha tatt med niste i sekken, fordi jeg tenkte at turen ikke skulle bli så lang. 

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha kjent på den følelsen. Det kan godt være at jeg har det slik oftere enn andre. Men jeg tror vi alle til tider kan erfare at våre forberedelser ikke strakk til. 

Av og til er vi bare håpløst korttenkte. Vi burde ha sett lenger frem og forutsett en fremtidig situasjon. 

Samtidig er det jo umulig å være forberedt for enhver eventualitet, er det ikke? Det helt uforutsette kan inntreffe. 

Fjellvettreglene er vel et slags forsøk på å å ta høyde for alle mulige situasjoner. Men de er tross alt laget for en avgrenset og helt spesifikk anledning, nemlig det å gå på tur i fjellet, særlig vinterstid. 

Livet i sin alminnelighet er ikke som en fjelltur. Livet i sin alminnelighet har et langt bredere spekter av muligheter. Vi kan fylle boden med hermetikk, lommelykt og batterier, men det er helt umulig å forutse alt som kan inntreffe. Derfor kan livet heller ikke sammenlignes med en ekstra kanne lampeolje. 

Mye av livets tankeløshet er bare ubekvemt og besværlig, men ikke egentlig alvorlig. Det er som regel til å leve med, selv om det kan være ergerlig.

Å være lukket ute bak stengte dører, derimot, er langt mer enn bare ubeleilig. Erfaringen av å være utestengt er vond, ødeleggende, – og også økende i vårt samfunn. 

Erfaringen av å være utestengt viser seg på ulike måter. 

Det kan være mangel på arbeid og utdanning, eller feil utdanning. 

 

Det kan være mangel på språkkunnskaper.

Det kan være en funksjonsnedsettelse, depresjon eller sorg. 

Det kan være ødelagte relasjoner med andre mennesker. 

Utenforskapet er ikke bare ubeleilig, det er uutholdelig. 

Ser vi oss rundt i vårt samfunn i dag, så finner vi også mennesker som både er godt forberedt og likevel utestengt. Altså at også de kloke brudepikene møter en stengt dør.

-Ungdommer er mindre lykkelige enn før, kunne NRK melde denne uken. 

En ny undersøkelse viser at ungdom og unge voksne på få år har gått fra å være de mest lykkelige til å bli de minst lykkelige. Det er en dramatisk endring.

-Vi er bekymret for fremtiden, sier de, og snakker om klimaangst, boligmarkedet og sine to mastergrader. 

Forskerne Ottar Hellevik og Tale Hellevik skriver i en artikkel at: «Det er økende bekymring for hva som vil skje en i framtiden som bidrar mest til nedgangen, både i lykkefølelse og tilfredshet med tilværelsen i de to yngre aldersgruppene. Denne bekymringen henger sammen med frykt for ulike negative hendelser, særlig knyttet til framtidige yrkesmuligheter og egen økonomiske situasjon. Andre forhold som også har bidratt vesentlig til redusert opplevd livskvalitet er misnøye med sosiale relasjoner og med helse, fysisk form og kropp.»

Slik oppsummerer forskerne sine dystre funn. Også det som kalles «generasjon prestasjon» møter stengte dører. Jobb, bolig, klima, krav og forventninger – alt forsterket i sosiale medier. 

Derfor er det også en uutholdelig spenning i denne teksten. En tilsynelatende bagatell får en enorm konsekvens. Kunne de fem uforstandige brudepikene egentlig bebreides for ikke å ha tatt med ekstra lampeolje? Blir ikke straffen uforholdsmessig streng, når de stenges ute fra festen? Hvordan kan dette være en liknelse på himmelriket? 

I dag er to barn båret til dåpen. De er nettopp det –  båret, omsluttet av omsorg, helt og holdent avhengig av at noen rundt kan tilrettelegge. De klarer ingenting av egen kraft.

 

Selv om ansvar for eget liv er en viktig sak å holde frem, er det likevel det vi får og det vi blir gitt som til syvende og sist avgjør. Også vårt forhold til Gud.

Det er ikke en lang liste med krav og kvalifikasjoner. Det er ikke et tidspunkt som sier at «nå er det for sent, døren er lukket». Derfor er det heller ikke fordømmelse for nederlag og uflaks. 

For hver dag må vi leve i mottakelse av nåden for å kunne eie den. Omvendelsen til Gud er daglig og kontinuerlig, fordi jeg så lett vender meg bort fra Gud og bygger på min egen beredskapsplan. 

Den som bygger på egen beredskap, klokskap og årvåkenhet vil finne en stengt dør. Veien til himmelriket går ikke gjennom dette, men gjennom Kristus som selv er døren, veien, sannheten og livet. Den eneste måten å motta denne Guds nåde på, er slik dåpsbarna i dag har mottatt den, båret og løftet frem.  

Til gjengjeld gis denne nåde til alle, enten vi er kloke eller uforstandige. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Referanser:

https://www.nrk.no/trondelag/forskning-viser-at-ungdom-har-blitt-mindre-lykkelige-pa-ti-ar-1.15731367

https://www.idunn.no/ntu/2021/02/hvorfor_ser_faerre_unge_lyst_paa_livet_utviklingen_for_opple

Tilbake